Som den oppmerksomme leser har merket seg, har jeg tidligere skrevet at jeg foretrekker ordet "kjemoterapi" framfor "cellegift". Etter at jeg nå har erfart uvesenet, er jeg mer tilbøyelig til å like ordet cellegift. Det er mer presist og ikke så utflytende som kjemoterapi. "Terapi" har også en klang av hjelpende støtteapparat som er fjernt fra opplevelsen av å få cellegift. Ikke at ikke støtteapparatet, dvs. sykepleierne, er hjelpsomme, men de er langtfra å være terapeuter, enn si terapeutiske i sin yrkesutøvelse. Det ligger ikke noe kritisk i denne kommentaren. Jeg har såvisst ikke savnet en mer terapeutisk vinkling.
"Når skal du ha neste kur"? spør helsepersonell og andre. Det høres deilig ut i mine ører, for mine ører har jo vært i Tyskland og møtt en virkelighet der folk ble sendt på kuropphold for å komme seg til hektene, spise sunn mat og gå lange turer. Og det synes jeg høres deilig ut. Derfor steiler jeg når ordet "kur" brukes om "cellegiftkuren", for det er sannelig en helt annen slags kur! Da vil jeg foretrekke ordet "behandling", for jeg ser på cellegiften som en behandling som skal bekjempe svulstene.
Såvidt jeg forstår ordene, er det slik at det er vanlig å snakke om "kjemoterapibehandling" og "cellegiftkur". Og jeg som foretrekker "cellegiftbehandling", - ok, da, til nød "cellegiftkur", men altså slett ikke "kur" alene.
Hvorfor dette ordkløyveriet? Fordi det kjennes bra når ordene dekker virkeligheten, slik jeg oppfatter den. Det fjerner avstanden mellom ordene, behandlingen og "den behandlede" i dette tilfelle meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar