Sist mandag kveld steg feberen plutselig. Jeg har fått beskjed om å melde meg til Bærum Sykehus når feberen når 38,5. Feberen steg veldig fort og var på 40,5 da den ble målt på sykehuset samme kveld. Antibiotika hjalp heldigvis veldig fort og feberen forsvant like raskt som den var kommet. Neste morgen var den helt normal igjen og har holdt seg der siden. Problemet oppstod fordi immunforsvaret er sterkt redusert pga cellegiften som angriper alle celler, ikke bare de syke. Mine "neutrofile" var o,1 (altfor lave) tirsdag morgen, men steg til 0,5 (akseptabelt) onsdag og til 0,7 torsdag. Dermed fikk jeg permisjon og kunne reise hjem. Torsdag, fredag og lørdag kveld var jeg på sykehuset for å få infusert antibiotika, men nå er jeg over på tabletter. Neste kjemoterapibehandling er utsatt noen dager slik at jeg skal ha den torsdag i denne uka i stedet for tirsdag.
Isolat er isolat. Det betyr at du er nødt til å oppholde deg innenfor et roms fire vegger. På tross av radio, gode bøker og TV er det ubehagelig å være innesperret. Vinduet kunne heller ikke åpnes fullt ut av hensyn til faren for at pasienten kastet seg ut fra sjuende etasje. Så desperat var jeg nå ikke! Innesperring pluss usikkerheten om hvor lenge det kunne vare, var det som plaget meg. Nå i etterkant virker knappe tre dager ikke lenge, men når en er i situasjonen og ikke vet når oppholdet tar slutt, er det noe annet.
Etter at jeg kom hjem har jeg gått turer for å få opp dampen igjen. I går arbeidet jeg i hagen og flyttet rundt på planter for å forberede enda mer vellykkede blomsterbed neste år. Det ble jeg så glad av! Det var så herlig å ha krefter til å gjøre noe jeg har tenkt på lenge. Selve hagearbeidet fylte meg med lykke, faktisk. I lykkeforskningens tidsalder må det være lov å bruke et slikt ord, ikke sant?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar