Strålingen begynte torsdag. Det er en helt grei prosess, jeg blir lagt på ryggen på en hard benk og bestrålt ovenfra noen minutter. Men torsdagen ble likevel ikke noen god dag. Det lå ikke noen avtaler om legetimer til meg, som det skulle, så jeg bestemte meg for å spørre på gynekologisk poliklinikk. Jeg hadde jo fått beskjed om at jeg skulle snakke med en strålelege en gang i uka. På gyn.pol. fikk jeg legetimene fra en dame som var overrasket over at jeg ikke allerede hadde fått dem. Jeg tok også mot til meg og spurte om å få snakke med strålelege Martin, siden jeg var forskrekket over at det ikke skulle stråles noen av de fem påskedagene. Damen callet ham og han var enig i at jeg trengte å snakke med ham, men kunne ikke komme fra. Vi avtalte derfor at jeg skulle komme opp til gyn.pol. etter stråling fredag morgen og vente på ham der. I utgangspunktet hadde han ikke tid før kl 11, men damen i resepsjonen callet ham og han kom allerede i halv ti-tiden. Resepsjonsdamene var opptatt av at jeg skulle slippe å vente lenge, og det var jo hyggelig.
Martin (som jeg har oppgitt å huske etternavnet til) forklarte at det viktigste er at hele stråledosen (2 grey x 20) blir gitt innenfor angitt tidsrom. Hadde kroppen tålt å få alt på en gang, hadde de gitt det. Pausen i påsken kompenseres ved at jeg får stråling flere lørdager og flere ganger om dagen på slutten av stråleperioden. Vi hadde en utmerket samtale, her snakker vi om en lege som det er mulig å snakke med om det meste, noe som er helt avgjørende for tilliten til behandlingssystemet. Målet for behandlingen er å krympe svulsten uten å ødelegge for mye av vevet rundt, dvs. tarmer og blære. Det er ikke sannsynlig at svulsten vil bli borte. Uansett er kreftcellene så aktive at kreften sikkert dukker opp andre steder i kroppen. Det er ingen grunn til overdreven optimisme, men vi snakket litt om å finne en nødvendig balanse mellom realisme og håp.
Dessverre fikk jeg i går merke bivirkningene. Jeg ble kvalm og trett, og ikke mindre trett av kvalmemedisinen jeg tok. Enda godt jeg hadde kvalmemedisin fra før, for Martins beskjed om at han skulle ha en samtale med meg før strålingen begynte (og der kunne ha skrevet ut resepter) var åpenbart ikke fanget opp noe sted. I går tenkte jeg ikke på å spørre om resepter, jeg var bare så takknemlig for at Martin klarte å gi meg litt tid. Han synes det er en selvfølge at han snakker med meg, og det er det selvsagt, også, men det er faktisk ikke helt vanlig at noen går ut av sin vei for å få det til, slik han gjør, i alle fall etter min erfaring. All ære til den unge mannen. Måtte han holde ut.
I dag lørdag skal min kjære mann kjøre meg inn og ut. Det er en praktfull soldag som vi skal vite å nyte.
Å vennen, tusen takk for info. Dette er ikke bare moro, det forstår vi, men igjen, solen skinner, du og RH har fokus rett på fienden, og du har fått en lege som både kan jobben sin og også lytter!!! Ikke alltid det. Godt at din kjære kan kjøre deg frem og tilbake, det er nok med det du får av bivirkninger nå, tenker jeg.
SvarSlettvi krysser alt vi har for denne prosessen!!!