Neuroscientist-datteren fortalte i dag at hun hadde hatt besøk av en forfatter som skal skrive en bok om skitt, om hvor lite vi faktisk snakker om avføring på en saklig måte, og hvor mye vi bruker ord som skitt og dritt i dagligtalen. Jeg har valgt å skrive lite om eh, drittlivet med endetarmskreft. Det føles for det første veldig privat, for det andre kan jeg vanskelig forestille meg at noen synes det er noe særlig å lese om. Per Fugelli er litt modigere i "Døden, skal vi danse?". Han drøfter helsebegrepet i lys av sin egen erfaring med kreft i tyktarmen og skriver "Helse er å få til en bæsj. Så enkelt er det." Fullt så enkelt er det ikke for meg. Jeg tilbringer mye tid på do. Desverre også om natten, så jeg har vært litt trett og skjør. I dag har jeg simpelthen tatt smertestillende for å få litt fred. Jeg var hos en strålelege, en kvinne denne gangen, tirsdag, og det var tydelig at det var greit å ta smertestillende. Ellers sa hun at det er for tidlig å se effekten av strålingen, så det friske, røde blodet som også kommer, er mer et sykdomstegn enn et tegn på bedring.
Fint at det er samtaler med stråleleger en gang i uka. Det må jeg si er en bra oppfølging. De er også flinke til å være presise på stråleavdelingen, så det tar ikke mye tid, bare 10-15 minutter for hvert besøk.
Hei igjen, flotte venninne. Hjemkommet fra 2 stk. påskeopphold i fjellet uten en sky, bare litt dis en time, slår hagen imot oss med sommer og oppgaver. Aller først, helt ok med litt bæsj, faktisk en viktig ting i alles hverdag. Du får hjelpe deg med alt det du kan i denne fasen, og ta deg en hvil innimellom alle dobesøkene, natt som dag. Hvile i solstolen med gode puter, sol, vår og den vakre sjøutsikten din får hjelpe deg over disse trøblete dagene, til svulsten krymper, slik at du får levelige dager igjen. Turer til Lia er vel ikke det store for deg nå, ellers er ditt knekkebrød og te på trappa alltid ferdig på 1-2-3-. Klem Lise i Lia.
SvarSlett