Fredag var ikke en god dag. Det var ikke mulig å ta i mot budskapet med godt humør. Dvs. det er mulig å ta i mot alt de sier på sykehuset med hevet hode, men hodet faller litt allerede på vei ut av døren. Jeg ble sendt med taxi hjem, taxisjåføren satt stort sett og snakket punjabi på handsfree-en (finnes det et norsk ord?). Han forklarte at alle måtte høre siste nytt fra landsbyen i Punjab hvor han akkurat hadde vært i to uker. Synd at jeg ikke kunne forstå hva de sa, nysgjerrig som jeg er. Vel hjemme satte jeg meg ned med kalenderen og så på hva jeg kan si nei til. Ikke mye, men litt. Så jeg sendt noen nei, tusen takk, jeg beklager-mailer. Jeg kjenner at jeg blir veldig glad og fornøyd av følelsen av å ha mere tid og rom rundt meg, drømmer om både arbeid i hagen og med tekstiler.
Lørdag kjørte jeg Ellen Emm på korøvelse og satte meg i Josefinesgate og skrev på en artikkel. Nei, aller først gikk jeg en tur med Krølle i morgensolen. Litt for glatt, men veldig vakkert lys. Så gikk jeg innom Ane som jobbet lørdagsjobb i klesbutikken og gav henne en klem. Det var til å bli glad av. Jeg fikk skrevet så mye at jeg kunne sende artikkelutkastet fra meg i går. Nå får noen andre bruke tid på det en stund. Om ettermiddagen syklet jeg en halvtime på ergometersykkelen før Sverre, mor og jeg tok en slapp og hyggelig kveld med bok, aviser og Melodi Grand Prix. Siri ringte fra Montevideo! Det er flott at det er mulig. Enda noe å bli glad av. I går gikk Sverre og jeg en tur på Heggedal, så syklet jeg en halvtime igjen og la meg i badekaret før vi hadde hyggelige gjester til torsk. Nå er det mandag morgen og jeg er i gang med arbeidet. Livet går videre. Det er også i dag et vakkert lys over fjorden, så jeg har ringt Astrid og foreslått at vi tar oss en tur og nyter dagen. Hun kommer snart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar