Pasienten som ressurs

I dag har jeg gått og tygget på denne overskriften som ser ut som den skal innlede til et powerpointforedrag for primærhelsetjenesten eller noe slikt. Det får stå sin prøve. Pasienten, i dette tilfelle meg, har ringt Radiumhospitalet for å få svar på ca125-prøven og spørre om det ikke var slik at jeg skulle ta noen piller i forkant av cellegiftbehandlingen, for slik var det sist. Det har sammenheng med at jeg er allergisk mot cellegiften. Personen som svarte på Gynekologisk Poliklinikk skulle høre med legen. (Hvorfor kunne hun ikke oppgi prøvesvarene?). Hun ringte deretter opp og sa at legen skulle ringe, men kanskje ikke var der. Å nei. Etter noen timer ringte jeg kontaktsykepleieren som jobber med undersøkelsene, den tidligere ofte omtalte Mette, og spurte henne. Hun ordnet opp, fant informasjonen og meldte raskt tilbake. Service kaller vi slikt andre steder i samfunnet. Og da kommer jeg langsomt til poenget: Pasienten hadde helt rett. Legen var enig i at det var lurt å ta tablettene i forkant av cellegiften, så nå kommer en resept i posten. Det er mao fint at pasienten bryr seg, eller hva? Eller hadde det skjedd uten at pasienten hadde vært en "ressurs"? Det får vi aldri vite.

Ca125 var på 52, altså stigende, og de har funnet samme adenocarsinom som tidligere (det er mulig at jeg har skrevet dette riktig, men det kan også være feil, i alle fall betyr det at det er samme type kreftceller som sist). Mirakelet uteble, med andre ord.

Ellers har Ellen Emmerentze kastet gipsen i dag og det var en flott opplevelse. Ryggen min, som kollapset søndag, er betraktelig bedre etter besøk hos kiropraktor i går. I dag har jeg vært hos tannlegen fordi en plombe ble tatt av tanntråden og etterpå har jeg tygd på den bedøvde leppa så det ser ut som noen har slått meg. Nå ble det veldig mye helsevesen. Jeg håper på en rolig og helsevesenfri dag i morgen.