Omtanke

Det er veldig hyggelig med omtanke. Jeg er veldig glad og takknemlig for at du bryr deg nok til å lese dette. Likevel ber jeg om forståelse for at jeg ikke har lyst til å bruke så mye tid på å snakke sykdom. Erfaringen fra sist er at det klokeste er å konsentrere seg om alt som gir energi og ikke om det som tar energi. Og sykdomsprat tar energi. Nå føler jeg meg atpåtil frisk som en fisk, så det blir nesten litt absurd å skulle være "den syke". I går svømte jeg 1 250 m og i dag har jeg prøvd å sette ny pers på ergometersykkelen. Jeg nyter følelsen av min egen kropp, en følelse som jeg vet forsvinner, riktignok midlertidig, med cellegiften. Det er vanskelig å beskrive hvordan det kjennes når kroppen ikke er "ens egen", men ettersom jeg husker det, har jeg mye glede av å være i kroppen min disse dagene før nedtelling.

Jeg er med andre ord kommet meg over den første nedturen og har vent meg til den nye situasjonen. Det er til og med lett å le av klønete sykehuspersonale, - siste samtale på Radiumhospitalet ville vært lett å karikere for Team Antonsen; En sykepleier som bare forteller om hvor dårlig helsevesenet har blitt, en pasient som er til overmål kjekk og grei og i kontroll og en litt tafatt lege som verken stopper sykepleierens illojalitet eller pasientens overmot. Jeg ler bare jeg tenker på det. Det er godt at det er folk med humor rundt meg, - Ane er den perfekte mottaker av små absurde situasjoner fra helsevesenet. Og det er godt å kunne le selv, - ellers tror jeg at jeg hadde blitt overmannet av frustrasjon. Sykehus er noe herk, nemlig. Selvom det er hjelp å få der.