I går ettermiddag fikk jeg masse luftsmerter i magen og om kvelden dro Siri og jeg på Bærum for sjekk. Problemet for meg var at "almentilstanden var svekket" som det heter på arket jeg fått fra sykehuset der det står når jeg skal melde meg. 7-12 dager etter cellegiftbehandlingen er immunforsvaret på sitt laveste og jeg var på dag 10. Jeg var engstelig for at kroppen ikke ville greie å ta seg inn på egen hånd. Veldig vennlig gynekolog tok mot oss og klarte å gjøre det til en rolig og fin stund på tross av at akutten var stapp full av folk som ventet. Hun var redd for at det var problemer med gjennomstrømmingen i tarmen fordi cysten(e) presser mot tarmen. Men jeg tror ikke det, egentlig, særlig ikke nå som jeg har kastet opp halve natten. Det kjentes ut som en helt vanlig omgangssyke. Midt i natten kom jeg på at jeg hadde Sofran jeg kunne ta mot kvalmen. God ide. Jeg har stort sett sovet meg gjennom formiddagen og nå har jeg spist loff og drukket cola som det ser ut som om jeg skal beholde.
Etter en utrolig ubesluttsomhet på sykehuset, avslo jeg tilbudet om overnatting på sykehuset. Da jeg hang over dolokket i natt, var jeg ganske glad for den beslutningen.
I dag morges fikk jeg vite at prøvene ikke viste faretruende lave hvite blodlegemer, så avtalen med sykehuset er at jeg tar kontakt etter behov. Det er en luksus å ha det slik. Når magen nå forholder seg rolig, er livet igjen til å leve med begeistring.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar