Ikke så mye å skrive hjem om

Jeg tenker at det skjer jo ikke så mye her, akkurat, men glemmer nok mine venner, da. Akkurat nå ligger en liten stripete katt på skrivebordet og sover mens jeg skriver. Hun har flyttet ned til oss nå og fyller ganske mye av tiden. Inn og ut, lære å gå på kattesanden, bli kost med så hun kan bli en kosekatt etc etc. Ellers er jeg heldig som har hatt mye besøk. Skravling er en utmerket akitivitet for rekonvalesenter. Da kan jeg sitteligge stille og rolig og sammen kan vi få en hel verden til å bevege seg. Det kniper nemlig litt med tålmodigheten min her. Jeg synes det går langsomt framover, enda jeg vet at det må være slik og, enda viktigere, at det faktisk går framover. For det gjør det. I dag morges har jeg dusjet på helt normal vis, for eksempel. Slett ikke verst. En stor nytelse, vil jeg si.