Såret heles

Joda, det går framover. Nå kan jeg ligge på magen når jeg vil sove, i alle fall en stund. Det fysiske ubehaget over sårene er sterkt redusert. Det er dessverre kreftene, også. I går gikk jeg en litt lengre tur og fikk opp litt svette, faktisk. Det var så glatt og vått at jeg gikk på rompa så det sang flere ganger, siste gangen var på gårdsplassen og det var like greit at det vår kort vei hjem, for da havnet jeg oppi en skikkelig vanndam. Men det er jo en årstid for å føle seg slakk, kanskje. Jeg har en hodepine som absolutt ikke vil gi seg, dessverre, og det kan jo neppe ha noe å gjøre med å være operert i bukhulen.

Sverre har reist noen dager til Berlin, så jeg utfolder meg alene. Det betyr at jeg tovet (filtet) en julegave i går og ellers satt i sofaen og strikket til min egen lille Lars von Trier-festival. Jeg begynte å se "Riget" mens jeg lå på sykehuset og har nå sett hele serien. Det var kanskje ikke det beste valget for en pasient, særlig ikke scenen ganske tidlig i serien der en operasjon blir foretatt mens pasienten er hypnotisert. Jeg synes for øvrig at Lars von Trier er mer spennende når han er Lars von Trier og ikke prøver å være David Lynch. "Riget" tålte ikke helt tidens tann, etter min mening. Manus er forbløffende svakt, særlig i de første episodene. Nå har jeg begynt på Europa-trilogien. Den første filmen minnet med om obskure franske kunstfilmer jeg så som ungdom. De var sikkert mulige å forstå, men muligens ikke for meg som blir sittende fullstendig fascinert over at det er mulig å levere replikker ut i luften som om kommunikasjon med andre er helt uten betydning. Filmen var dessuten nærmest mørklagt og gulbrun i fargene. Men her var manus godt, etter min mening. Historien er absolutt interessant. Menn er menn, i tradisjonen fra Dashiell Hammet til Jack Kerouac...men det er til å leve med.

Ellers spiste jeg verdens beste lutefisk hos verdens beste naboer i går kveld. Vi har vært utrolig heldige med dem, altså naboene.