Deilige Danmark

Inne i København hadde snøklokkene og erantisene, som er en gul vårblomst og typisk for Danmark, sprunget ut i hagene. Så våren var der, selv om det var overskyet og til og med regn. Jeg vandret rundt i bygatene og på kafeer med en gammel venn, og hadde det godt. Om kvelden spiste kusinen, hennes datter og jeg på den mest fancy sushi-restauranten jeg har sett i mitt liv, oppe i 12. etasje på det nye Tivoli Hotel. Det var en opplevelse, og dessuten hyggelig å være sammen.

Neste dag reiste jeg med tog til Humlebæk og vandret nordover langs Strandvejen til Humlegården. Det er et gult. trelenget hus med menneskelige proporsjoner. Jeg ble satt til å vente i en stue med vakre møbler og portretter på veggene. Mens jeg satt der vandret pasienter inn og ut, noen så tynne som tråder, noen med dren i nesen og noen tilsynelatende vanlige, mennesker av flere nasjonaliteter, språk og farger. Jeg hadde time kl 1030, men måtte vente til legen hadde spist frokost. Legen var en eldre mann, altså eldre enn meg, som overrasket meg med å skrive pasientopplysningene på en skrivemaskin, en vanlig, gammel skrivemaskin som han betjente effektivt, men også støyende. Jeg hadde glemt at skrivemaskiner bråkte så mye. Legen mente at det var svært sjelden å se en eggstokkreft med så lave CA 125-verdier som mine og mente det kunne tenkes jeg hadde en annen kreftform. Dette ville han sjekke ut ved å bruke andre tumormarkører enn CA 125. Siden det ikke var tid til å ta blodprøver der og da, fikk jeg lov til å ta med meg et laboratoriark hjem for å ta blodprøver for tumomarkører i Norge. Etterpå fikk jeg regional hyperthermi før jeg ble kjørt til stasjonen for å ta toget til Kastrup.

Besøket etterlot meg litt forvirret. På forhånd hadde jeg hørt at norske pasienter hadde beklaget seg over at behandlingen på Humlegården var rotete og dårlig organisert. Forvirringen min er kanskje delvis en bekreftelse på dette. Det er vanskelig å si etter et kort besøk. Rot og dårlig organisering kan noen oppfatte mens andre kanskje vil synes at stedet er vennlig og avslappet? Ikke mindre forvirret ble jeg av tanken på at jeg kan ha en annen kreftform. Det spørsmålet stod ikke akkurat på min agenda.

Etter at jeg kom hjem, var det full konsentrasjon på å bli klar til å reise til Berlin for å feire Sverres fødselsdag. Dessuten skulle jeg på Radiumhospitalet og få tredje vaksine. Jeg er nå, sammen men en håndfull andre "compassionate use"-pasienter gått over til å bli vaksinert av professoren selv. Han forklarte meg at det skyldes at han skal ha fullstendig kontroll over hvordan vaksinen blir satt, - noe skal i venstre arm og noe i høyre. Forøvrig fortalte han at vaksinen først virker etter to til tre måneder. Dette har sammenheng med at immunforsvaret gradvis forsterkes, om jeg kan uttrykke det slik. Jeg fortalte ham at siste CT hadde vist klar tumorvekst og vi ble enige om at han skulle snakke med dr. Kærn før jeg skal til henne tirsdag. Han mente nemlig at det ikke var aktuelt å gi vaksine samtidig med cellegift. Det er selvsagt slik at han er ute etter å måle effekten av vaksinen og ikke ønsker "innblanding" av andre faktorer som gjør det vanskeligere å tolke resultatene av vaksinen. For meg er situasjonen annerledes. Jeg sitter med livet i hendene og da kjennes det viktigere å få stabilitet i situasjonen enn å bidra til forskningen, det må jeg innrømme. Slik har vi ulike prioriteringer, enda jeg veldig gjerne vil bidra til forskningen, også, men det kommer altså ikke øverst på min liste.

Så var jeg forvirret da jeg kom fra Danmark, var jeg ikke mindre forvirret da jeg kom fra vaksinering. Jeg vet ikke hva tirsdagen vil bringe og må bare prøve å være så godt forberedt som jeg kan.