Fantastisk dame

I går traff jeg en utrolig dyktig nevrolog. Årsaken var synsforstyrrelsen (dobbeltsyn) som dukket opp i forbindelse med den siste kreftoperasjonen i november 2009. Hun begynte samtalen med å kartlegge sykdomshistorien min. Plutselig sier hun: Pleier du alltid å holde hodet skjevt mot høyre? - Ikke som jeg er bevisst. Sitter jeg med hodet skjevt? - Ja, det gjør du.

Så går vi videre i samtalen. Deretter skal jeg undersøkes. Reflekser blir kontrollert og hun lyser med en lommelykt som jeg skal følge med øynene. På et tidspunkt holder hun en rød cellofanplate foran det høyre øyet mitt. Jeg skal si fra når lyset er gult og når det er hvitt. Hun forklarer at det er vanlig at den røde platen skal føre til at dobbeltsynet blir tydelig og at det er uvanlig at jeg ikke ser to lys, men bare forteller om ett. Det tyder på at hjernen samordner synsinntrykkene i sterk grad.

Når vi til slutt oppsummerer, spør hun om jeg vet hvor lenge jeg har hatt denne tendensen til å holde hodet skjevt mot høyre. Jeg prøver å tenke gjennom gamle bilder fra juleaften mm og sier nølende: Kanskje i ti år.  Hun ber meg om å gå hjem og se i gamle album. Hun tror nemlig at jeg sannsynligvis alltid, eller i alle fall lenge, har hatt dobbeltsyn, men at jeg har kompensert ved å bruke venstreøyet mest og ved å holde hodet skjevt. Tidligere har hun også kommentert at det høyre øyelokket henger og spurt hvor lenge det har hengt. Det ble jeg først bevisst på tidlig 90-tall da jeg så noen bilder av meg selv.

Jeg skal ikke tenke på operasjon, sier hun. Det er så uendelig vanskelig å få muskulaturen strammet helt nøyaktig, det er neppe verdt det. Hun mener at jeg først har blitt bevisst dobbeltsynet i forbindelse med at kroppen generelt var svekket etter operasjonen og at jeg først og fremst merker det når jeg er trett og sliten. - Da kan du jo bare holde hodet mot høyre, sier hun og smiler.

Jeg opplevde timen som en forbilledlig demonstrasjon av god observasjonsevne kombinert med kunnskap og erfaring. Damen heter Emilia Kerty. Jeg visste på forhånd at hun er ekspertenes ekspert. Til og med damen i resepsjonen sa til meg at dette var en usedvanlig dyktig lege. Jeg var helt enig meg henne. Det var en fin opplevelse.

Senere på dagen var jeg hos fastlegen. Hun skal hjelpe meg med å undersøke om det er mulig å få vaksine i Norge. Jeg har også sendt et brev til min behandlende lege på Radiumhospitalet og gjort oppmerksom på at det er nødvendig å komme i gang med vaksine i desember, seinest i siste uke av 2010.   Jeg ber om å komme under "compassionate us"-regelen. Men om det fører til noe er ikke godt å si.