Jeg kom hjem

Jeg kom hjem til slutt, men fikk ikke landet (i mental forstand) før jeg måtte finne fram klær siden jeg allerede fredag formiddag skulle til lunsj og senere middag på Voksenåsen i anledning 50-årsjubileet. Voksenåsen er Norges folkegave til Sverige etter krigen og drives som et kultur- og konferansesenter med svensk-norsk profil høyt oppe i skogen over Oslo. Min utmerkede mann er styremedlem (oppnevnt av den svenske stat), så vi skulle være med på feiringen, sammen med - ja, takket være bildet, har dere vel gjettet det: Det svenske og det norske kongeparet. Nå er jeg noe av det minst rojalistiske (bortsett fra kjolene!) og alt oppstyret rundt disse fire menneskene gjør meg ikke mindre republikansk enn jeg er fra før. Og ja, svenskekongen så akkurat så sur ut som på bildet. I følge mine kilder satt han mest og så ned i maten.  Men vi reiste oss og ventet og holdt på. Maten var god, da. Og de menneskene jeg kan i snakk med, var hyggelige. Likevel var det beste fredag kveld å komme hjem og slange seg med en bunke aviser på sofaen. Endelig!









Helgen har jeg brukt til å lande litt til. Ingen store utskeielser, bare visning av fire leiligheter i søndagsregn og torsk til middag. I dag har jeg prøvd å være flittig, bl.a. med alle kosttilskuddene mine. For å holde en viss oversikt har jeg kjøpt perleesker å fordele piller i. Det er en stor mengde og ennå er jeg ikke helt i havn med alle forslagene til den amerikanske ernæringseksperten. Og så har jeg oppdaget at jeg slett ikke har fått alle de blodprøveresultatene jeg trenger å sende samme ekspert, så nå må jeg tilbake til fastlegen og klage. - Og har det kommet uføretrygd? Åneida, Nav er min nye sparestrategi (ja, for pengene kommer vel en gang? Eller?). Det er mao alltid noe å gremme seg over, eller, fortrinnsvis, å holde seg beskjeftiget med. Lediggang er jo roten til alt ondt, har jeg hørt.